Pensumlister og undervisningsbehov har i stor grad formet det vi oppfatter som filosofiens historie. Spørsmålet er om vi skal «fryse» disse, eller «åpne» dem for nye perspektiver og nye generasjoner, skriver Ingeborg Owesen.

Den massive utbyggingen av lokale høyskoler på 60-, 70- og 80-tallet hadde ingen effekt på om kvinner og arbeiderklasseungdom begynte å studere, viser ny doktorgrad.

Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved UiO har deltatt i samarbeidet om Bærekrafthuset på Blindern, men har nå tatt en pause fra prosessen. Grunnen er at STK ville blitt oppløst som en faglig enhet, forteller senterleder Inger Skjelsbæk.

‒ Jeg har skrevet en bok som jeg selv skulle ønske fantes på biblioteket da jeg var ung student, sier Ingeborg Owesen. Både hun og Kristin Gjesdal er aktuelle med hver sin bok om kvinnelige filosofer.

Men for dagens professorer handler det ikke om å nå raskest til toppen. – I dag er man en mentor, man er inkluderende og man lever også et liv utenfor akademia, sier Irmelin Drake og Sigrun Svenkerud.

Ved UiT er kjønnsforskerne slått sammen med filosofene, mens på UiO skal de muligens inn i nytt bærekrafthus. Men er det til beste for utdanningen og forskningen?

I fjor ble Signe Uldbjergs forskning om digital vold mot kvinner gjenstand for debatt på danske Folketinget, og kritisert som aktivistisk. I kjølvannet fulgte et politisk vedtak som vekket protester fra danske forskere og en debatt om akademisk frihet.

Den ungarske forskeren mottar Universitetet i Oslos menneskerettighetspris for sitt arbeid for akademisk frihet og institusjonell autonomi. Kjønnsforskning er som gruvens kanarifugl, sier hun.

– Jeg mener at når vi bruker ord, muntlig eller skriftlig, uttrykker vi både hvem vi er, og hvordan vi oppfatter verden, sier Toril Moi.

En ny bok diskuterer begrepene som brukes om likestilling og mangfold i akademia. I praksis er utdanningsinstitusjonene ofte uenig om hva de betyr.