– Dette er Jeppe på Berget.

En brun og hvit engelsk springer spaniel kommer byksende ut i entreen til det hvite og røde funkishuset, ikke langt fra Lerkendal stadion i Trondheim. Eieren, Kari Melby, kjønnsforsker og historiker, professor emeritus ved NTNU, står smilende i døråpningen.

Melby viser frem kontorplassen sin i første etasje, med karnappvindu, utsikt over byen og en velfylt bokhylle. Deretter bærer det opp trappen og inn i stuen.

– Hils på Britt (Andersen, red.anm.), vi har vært sammen i hundre år. Hun er også professor ved NTNU – i litteraturvitenskap.

Pratsom professor

På kjøkkenet skjærer Melby opp frukt, slår på kaffetrakteren og setter seg ved bordet. Foran seg har hun en bunke med håndskrevne notater.

– Jeg er nok ikke så enkel å intervjue. Jeg prater veldig mye. Det er så hyggelig at Kilden kommer helt hit for å intervjue meg, men også litt på tide.

 Melby smiler over brillene.

– Jeg gikk litt under radaren i kjønnsforskningsmiljøet, skjønner du, begynner hun.

– Antakeligvis fordi jeg har jobbet så mye med forsknings- og universitetspolitikk.  Mellom 2002 og 2017, var det lange perioder hvor jeg ikke forsket aktivt fordi jeg hadde lederoppgaver.

Som kvinnelig leder har jeg aldri følt på diskriminering.

 

Melby ledet Senter for kvinneforskning ved NTNU fra oppstarten i 1990 til 1998. Deretter var hun instituttleder for tverrfaglige kulturstudier fra 2002 til 2005. Fra 2005 til 2009 satt hun som prodekan ved HF-fakultetet, og som prorektor for forskning og rektors stedfortreder fra 2009 til 2017. Hun har også vært styremedlem ved Københavns Universitet og diverse verv for Norges Forskningsråd. Og var første leder for Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning (Kif-komiteen).

– Jeg satset ikke aktivt på en karriere som leder, men anledningene har budt seg og jeg takket ja, forteller Melby.

– Det som har drevet meg har først og fremst vært ønsket om å fremme forskning, særlig grunnforskning og humanistisk forskning. Jeg har også vært opptatt av å fremme de spesielt gode, for eksempel gjennom midler til eliteforskning ved NTNU. 

Trivdes som leder

Melby har selv fått kjenne på marginalisering som kvinne- og kjønnshistoriker. 

– Historie er et mannsdominert fag. Det er ikke bare enkelt å være kvinne og hevde seg innenfor historiefaget generelt, og kvinnehistorie spesielt, sier hun.

– Jeg ser på meg selv som en middels god forsker, men jeg har vært del av forskningsmiljøer hvor vi samarbeidet godt og støttet hverandre.

Melby ser også tilbake på arbeidet i rektoratet ved NTNU med stor glede.

– Som kvinnelig leder har jeg aldri følt på diskriminering. Snarere tvert imot. Jo høyere opp i hierarkiet jeg kom, dess bedre ble det, understreker hun.

– For meg er samarbeid et viktig stikkord, både når det gjelder forskning og ledelse. Jeg har hatt gleden av å jobbe med gode folk. Og så er jeg ganske god til å delegere.

Som prodekan satte Melby blant annet i gang kurs i professoropprykk for kvinner.

– Vi tok utgangspunkt i konkrete søknader og jobbet med hvordan kvinnelige forskere skulle skrive for å øke sjansen sin til å bli professorer.

Hun mener likevel det var riktig av Forskningsrådet å avslutte kjønnsforskningsprogrammet i 2012. Alt har sin tid, ifølge henne.

– Jeg er feminist og for kvotering. I det første NTNU-styret var vi for eksempel opptatt av å få jenter inn i datastudier. Men jeg tenker at kvinner etter flere kjønnsforskningsprogrammer klarer å hevde seg uten øremerkede midler.

Ville bli kaptein

Melby er født og oppvokst på Østlandet, for det meste i Oslo. Men har bodd deler av barndommen i Tønsberg og i Drammen, før familien flyttet tilbake til Oslo. Her flyttet de inn i en tjenestebolig i Fougstadsgate på St. Hanshaugen, og Melby begynte i tredjeklasse på Ila skole. 

–  Jeg gikk der i to år, deretter flyttet vi inn i en tomannsbolig på Frøen hos mine besteforeldre. Overgangen til Vinderen skole var hard; jeg fikk kultursjokk. Vi hadde ikke økonomiske problemer, men vi var heller ikke velstående og jeg hadde helt feil klær.

Min oppgave som senior er å støtte opp om å fremme andre.

 

Det ble forventet at hun skulle ta høyere utdanning, forteller Melby.

– Begge foreldrene mine hadde utdannelse; mor var fysioterapeut og far sivilingeniør. Mor sluttet stort sett å jobbe da hun fikk barn, fordi far mente det ikke lønte seg skattemessig. Men jeg tror nok hun hadde trivdes bedre med å jobbe. Hun leste mye og var en selvstendig kvinne.

For Melby var ikke det å bli forsker et valg.

– Det var tilfeldig. Selv om rykter sier at jeg skal ha svart «professor», da jeg som liten ble spurt om hva jeg ville bli, sier hun.

– Men i tenårene ville jeg bli kaptein, som morfaren min. Jeg husker mormor ble rar i ansiktet og sa at det kunne ikke jenter bli.

Møtte forbilder i studietiden

Melby tok artium i 1968 og ble med i nyfeministbevegelsen i 1972. Etter cand.mag. jobbet hun også en periode i Likestillingsrådet.

– Jeg visste ikke hva jeg ville videre, men begynte på hovedfag i historie og skrev om regulering av prostitusjon på 1800-tallet. På Historisk institutt fikk jeg Anne- Lise Seip som veileder, som da var ung og nyansatt, sier hun. 

– Jeg er veldig glad for at det ble historie på meg, og ikke sosiologi, som det lett kunne ha blitt. 

Seip fikk studentene til å skrive hovedfagsoppgaver i kvinnehistorie. 

– Jeg og en annen student ble sendt til London for å kjøpe fagbøker, det la grunnlaget for et pensum i kvinnehistorie, forteller hun.

– Jeg har hatt viktige kvinnelige forbilder. Også Tove Stang Dahl, som lokket meg inn i forskningen. Jeg arbeidet en tid ved Kvinneretten før jeg vendte tilbake til historikerne.

Tilbake på historiefaget ble Melby en del av et stort kvinnehistorisk prosjekt om kvinners liv og arbeid, finansiert av det daværende Norges allmennvitenskapelige forskningsråd, sammen med blant andre Gro Hagemann, og med Anne-Lise Seip og Ida Blom som seniorer.

– Det var et unikt samarbeid der seniorer og juniorer møttes i et inspirerende fellesskap, hvor vi skrev og la fram tekster for hverandre.

Ble professor før hun disputerte

Melby fyller opp kaffekoppene og blar videre i notatene sine.

Langt om lenge ble det også en doktorgrad, forteller hun. Men hun ble professor først.

– Jeg kom til Trondheim for å lede arbeidet med å bygge opp Senter for tverrfaglig kvinneforskning. Der ble jeg professor i 1994, som var viktig for å føre senteret videre. Året etter fikk jeg endelig disputert. 

I doktoravhandlingen sammenliknet hun to kvinneorganisasjoner før 1940: Lærerinneforbundet og Husmorforbundet. To svært forskjellige forbund, men de hadde likevel mye felles, ifølge henne.

– Begge forbundene benyttet kvinne- eller kjønnsstrategier for å nå sine mål, bare på forskjellige måter. 

Melby forteller at hun alltid har opplevd god støtte fra omgivelsene.

– Jeg bærer ikke på noen trøblete historie. Og ser på meg selv som selvstendig og bestemt, sier hun.

– Min oppgave som senior er å støtte opp om og fremme andre.

Dette ansvaret er har Melby blitt mer og mer opptatt av, forteller hun.

– Jeg har selv opplevd det samme. Gode forbilder som har gått foran og støttet meg i arbeidet mitt. Nestorer i kvinneforskning og -historie, som Ida Blom, Anne-Lise Seip og Tove Stang Dahl, sier hun.

– Det er en feministisk praksis; å støtte andre kvinner. Mange seniorer forstår ikke hvor viktig den oppgaven er; å fremme unge talenter.

Med samarbeid som drivkraft

Samarbeid har vært en drivkraft for Melby, både som leder og forsker. Det har også ført til flere store nordiske samarbeidsprosjekter. Blant annet boka Äktenskap och politik i Norden, som hun skrev sammen med gode kolleger: Bente Rosenbeck fra Danmark, Christina Carlsson Wetterberg fra Sverige og finske Anu Pylkkänen. 

– Her sammenliknet vi reformene av ekteskapslovene som pågikk i de nordiske landene mellom 1909 og 1929. Store endringer som dreide seg om å tilpasse lovverket til det moderne livet.

I forskningen har Melby vært interessert i hvordan staten og myndighetene har regulert kjønnsforholdet politisk og rettslig, gjennom for eksempel regulering av ekteskap og reproduksjon, og også prostitusjon. 

– For meg er dette en del av en politisk historie. Ekteskap er en grunnleggende samfunnsinstitusjon, og ordningen av forholdet mellom kjønnene er et viktig samfunnsanliggende, sier hun. 

– Jeg har også vært opptatt av kvinner som handlende aktører, for eksempel gjennom frivillige organisasjoner. Også det innebærer en utvidelse av politikkbegrepet.

Et annet viktig bokprosjekt Melby trekker frem er Med kjønnsperspektiver på norsk historie, første gang utgitt i 1999, senest revidert i 2020. Boka har blitt et standardverk, og viser hvordan kjønnsmønstre har påvirket samfunnsutviklingen i Norge, fra vikingtid og fram til vår tid.

– Jeg har vært heldig og samarbeidet med forskere som har vært mer teoretisk sofistikerte enn meg selv. Min styrke som forsker er nok ikke teori, men empiri, sier hun. 

– Min faglige identitet både som historiker og kjønnsforsker er sterk. Styrken min ligger kanskje i en originalitet i analysen, i det skeive blikket – i det å stille spørsmål ved det vi ofte tar for gitt. Som for eksempel i antologien Når heteroseksualiteten må forklare seg, som tar opp heteronormativitet før det ble et allment tema.

Forsker på fordums feminister

Nylig kom Melby ut med en biografi, på nærmere 500 sider, om Gina Krog (1847–1916), som ble regnet som sin samtids ledende kvinnesaksforkjemper. 

– Gina Krog tok selv regi over sitt eget ettermæle og det finnes få andre kilder til hvem hun var enn det hun selv skrev i Nylænde, hvor hun var redaktør fra starten i 1887 og til sin død.

En ambisjon med boka har vært å komme bak mytene som Krog selv, ifølge Melby, i stor grad var med på å skape. 

– Det er skrevet om Gina Krog tidligere, men lite av forskere. I min bok har jeg forsøkt å stille andre spørsmål og benytte vanlige historiske kilder som folketellinger, adressebøker og ligningsprotokoller for å komme nærmere denne myteomspunne pioneren. I tillegg til brev, forteller hun.

– Jeg kom så langt bak fasaden som det er mulig å komme – uten å spekulere. Det er sparsomt med privat materiale i Krogs eget arkiv, og det hun selv skriver i Nylænde er svært subjektivt.

Selv om Gina Krog var en betydningsfull skikkelse både som redaktør, venstrepolitiker og kvinnesaksforkjemper, tjente hun lite penger og var avhengig av økonomisk støtte fra broren. Som hun også bodde hos i perioder, forteller Melby.

– Det var nok ikke helt enkelt. Og forholdet til svigerinnen Cecilie Thoresen Krog var komplisert. Noe som blant annet kommer tydelig frem i brevene mellom Thoresen Krog og Anna Bugge Wicksell, en annen av de tidlige kvinnesakskvinnene, sier hun.

– I det hele tatt var det mye konflikter rundt Gina Krog. Hun var en høvding; samlende, men også splittende for kvinnesaksbevegelsen, hun sto støtt i motstand og det var kontrovers rundt henne. 

Arbeidet med biografien har gitt Melby et spennende innblikk i mange av de sterke kvinneskikkelsene i Gina Krogs samtid, og inspirert henne til å skrive mer.

– Det var en tid som gjorde det mulig for kvinner å bli politiske aktører før de hadde fått stemmerett, som for eksempel Gina Krog og også Fredrikke Marie Qvam, som jeg har skrevet litt om tidligere, sier hun. 

– En som særlig har vekket min interesse og som jeg så smått har begynt å skrive om er Cecilie Thoresen Krog, Norges første kvinnelige student. Hun er så moderne, blant annet i sitt syn på ekteskapet og kvinners seksualitet.

– Et fantastisk forskerliv

Melby har bodd i Trondheim i 35 år.

– Jeg blir aldri trønder, men NTNU har vært en fantastisk arbeidsplass. Og det er kort til fjellet, en fin kulturby med et bra musikkliv, sier hun.

Bilde

– Vi har få, men gode venner her, og en nevø med to barn som jeg har stor glede av å passe.

Bildet på NTNUs nettside og bakpå Gina Krog boka viser Melby med vind i håret og en snøkledd fjellvidde i bakgrunnen.

Det stemmer med hvordan venner og kolleger beskriver henne: «Kari har alltid gått lange turer i fjellet hvert år, hun elsker å gå på ski og er en flink kartleser.»

«Vi går bak og skravler, mens Kari går foran med kartet.»

Melby blir også fremhevet som uredd, en god leder, flink til å lytte, både som kollega og venn – og løsningsorientert. Men også som energisk og uredd, med stor selvtillit. Og skarp, kanskje litt mer enn hun selv er klar over?

Intervjuet er over, Melby og hunden Jeppe viser veien til flybussen. Vertinnen har sørget for at gjesten fra Oslo rekker flyet med god margin, og det blir tid til noen siste refleksjoner:

– Som sagt: jeg har selv opplevd å bli oversett i faget mitt. Men jeg har fortsatt med å gjøre mine egne ting og hatt stor glede av det. Og jeg har hatt et fantastisk forskerliv!