Vanessa Baird (f. 1963) er en av landets mest anerkjente nålevende kunstnere og har vært sterkt fremtredende i offentligheten de siste tiårene. Arbeidene hennes i pastell og akvarell karakteriseres gjerne som både vakre og groteske, og kommenterer gjerne samfunnspolitiske temaer. Min masteroppgave kretser rundt hennes kunstbok There’s no place like home (2020). 

I arbeidene kombinerer hun ofte sarte farger, kvinner i pene kjoler, eventyrfigurer og andre populærkulturelle figurer med grove skildringer av sex, død og det jeg vil kalle «tegneserievold». Verkene har skapt debatt og har ofte en humoristisk undertone. Blant annet ble hennes bestillingsverk til det nye regjeringskvartalet stoppet i 2013 av frykt for at motivet skulle krenke de ansatte. Baird er også kjent for å bruke fra egen livssituasjon som materiale i kunsten.

There’s no place like home er satt sammen av akvarellbilder og notater som tematiserer kunstnerens hverdag med omsorg for tenåringsbarn og en pleietrengende eldre mor under korona-nedstengingen i Norge. 

«Det personlige er politisk»

Skildringer av det private kvinnelivet, står i en lang tradisjon i kunsthistorien. Særlig gjelder dette kunst knyttet til feministbevegelsen i etterkrigstiden, i tråd med slagordet «det personlige er politisk». Jeg mener Baird går lenger i delingen av det private enn det man finner i denne periodens kunst.  

Verkene kretser omkring familieliv, vold, sinne, kroppslig forfall, angst og sykdom. Ved å lese boken opp mot teorier rundt feminisme, moderskap og selvfremstilling ville jeg undersøke på hvilke måter Bairds kunst kan ses som feministisk aktivisme. 

Ett av spørsmålene jeg stilte var hvor Baird står i en feministisk kunsttradisjon. Jeg gikk tettere inn på motivkretsen i «There’s no place like home», og interesserte meg særlig for hvordan hun skildrer moderskap på nye måter, blant annet i det at hun løfter frem livet med omsorg for sin aldrende mor.

Det private og intime kan fungere som et sterkt virkemiddel i kunst. Noen av kunstnerne med størst gjennomslagskraft i vår tid, som eksempelvis Edvard Munch eller britiske Tracey Emin, bruker av det nære livet som materiale. Det kan gi betrakteren en følelse av nærhet til den som formidler og en opplevelse av autentisitet. 

Baird har mange billedlige referanser til Munch i sine verk, og i oppgaven sammenligner jeg dem. Her ser jeg på hvordan Baird utvider de nære og menneskelige temaene Munch er kjent for, ved å tegne frem moderskapet i alle dets nyanser, som en moderlig livsfrise anno 2020.

(Teksten fortsetter nedenfor bildet.)

Tabu og humor

Motiver av mor og barn er del av en lang kunsthistorisk tradisjon, fra religiøse motiver av Jomfru Maria med Jesusbarnet, til intime skildringer av borgerskapets mødre som steller sine barn. Men disse motivene blir som regel sett utenfra. Baird tar oss med på innsiden, inn i sitt eget hjem, men også inn i eget hode. Hun skildrer de konfliktfylte følelsene mange kan kjenne på i hverdagslivets strev og en angstfylt korona-isolasjon. Med angst i blikket betrakter hun barna som sover om natten, eller den gamle moren som gradvis nærmer seg døden. 

Å tematisere morslivet i kunst risikerer fortsatt den dag i dag å bli ansett som lite relevant for allmennheten.

I boken maler Baird frem ubehaget ved å forholde seg til kroppslig forfall hos en selv og dem man er glad i. Både det tabubelagte og det humoristiske kan ses som aktivistiske og subversive virkemidler. I likhet med flere feministiske kunstnere fra 1970- og -80 årene, understreker Baird det tvetydige ved moderskap og bryter med bildet av den selvoppofrende morsrollen som utøver sitt arbeid med glede. 

Det kombinerer hun med en særlig mørk form for humor, som kan knytte henne til de såkalte «Bad girls»-kunstnerne i 1990-årene, som nevnte Tracey Emin eller britiske Sarah Lucas. Disse tematiserer sex, kjønn og egne erfaringer på direkte og kompromissløst vis i kunsten sin. Særlig interessant er det å se hvordan Baird behandler det jeg vil påstå er et sjeldent tema i kunst, nemlig menneskets erfaring med å ta vare på aldrende foreldre. 

Morslivet i kunsten

Flere feministiske teoretikere peker på at morsrollen raskt ble underkjent som tema i feministisk sammenheng i en tid da kampen for selvstendighet sto sterkt. Behandling av familielivets erfaringer måtte kanskje vike som tema til fordel for kampen for retten til å ha et profesjonelt yrkesliv og tjene egne penger.

Å tematisere morslivet i kunst risikerer fortsatt den dag i dag å bli ansett som lite relevant for allmennheten. Eller som noe som er litt «svett» å drive med, som Baird selv sier i et intervju. Danske samtidskunstnere har til og med blitt frarådet å bruke morserfaring som tema, i frykt for at det kan hemme karrieren, ifølge en av artiklene jeg har brukt.

Aldringen fremstilles som en del av livet, heller enn å handle om forfall og tap av skjønnhet.

Enkelte peker på at dette er i endring og at moderskapet de siste tiårene har trådt mer frem som tema i samtiden, både i kunst, men også ellers i kulturen. Et eksempel er bølgen av «barsellitteratur» for noen år siden. Kunstner Natalie Loveless har lansert begrepet «mamactivist» og stiller seg slik i rekken av teoretikere og kunstnere som ønsker å løfte frem morskap på nye måter.

Baird befinner seg her i et interessant skjæringspunkt, slik jeg ser det. I tråd med opphøyede mannlige kunstnerkollegaer, som Munch, etablerer Baird seg som et ekspressivt kunstnersubjekt ved at hun henter temaer fra sitt eget liv. Hun skriver moderskapet inn blant temaene og erfaringene knyttet til den allmenne erfaringen av å være et levende menneske. 

Aldring som en del av livet

Med utleverende og selvransakende motiver av kvinnelig aldring, bryter Baird med mer tradisjonelle fremstillinger av fysisk aldring. Hun får frem det mellommenneskelige – forholdet til sin egen mor og barna sine. Aldringen fremstilles som en del av livet, heller enn å handle om forfall og tap av skjønnhet. Aldring som en kroppslig og moderlig erfaring blir utgangspunkt for en mer nyansert kunstnerisk fremstilling av det å være menneske. 

«There’s is no place like home» iscenesetter kunstneren i en historisk og verdensomspennende hendelse: koronapandemiens konsekvenser av nedstengt samfunn og isolasjon i hjemmet. I så måte mener jeg Bairds bok kan betraktes som et moderne «historiemaleri». Ved å utfordre tradisjonelle forestillinger om kjønn, identitet og moderskap, bidrar Bairds verk til den pågående diskusjonen om feministisk kunst i Norge.